NTVA Årbok 2021 – 2024 47 internasjonalt kontaktnett og er også sentrale formidlingsaktører som tar jevnlig initiativ til møter om ulike forskningstemaer, ofte i samarbeid med næringsliv, organisasjoner eller offentlige aktører. Regjeringen er opptatt av at akademienes kompetanse utnyttes godt i politikkutformingen.» Antallet aktører som øver innflytelse stiger med det økende antallet kanaler og plattformer som den digitale verden tilbyr. Selve ordet «innflytelse» har endog ledet til dannelsen av en egen, mer eller mindre fast definert yrkesgruppe: influencere. I tillegg kommer et økende antall lobbyister, som på flere politikkrelaterte områder dominerer samfunnsdebatten. Å være seg bevisst hvordan man, både formelt og uformelt, er en premissleverandør som møtes med respekt og som lyttes til på grunn av sin prestisje og uavhengighet, blir stadig viktigere og mer komplisert. Vi mener at mye av den sentrale rolle – og tyngde – som tilligger vitenskapsakademiene, er knyttet til akademienes rolle som samfunnsansvarlige institusjoner. I skrivende stund gjennomgår flere grunnfestede, demokratiske rettsstater politiske rystelser. Institusjonelle strukturer og sentrale friheter og rettigheter utfordres og endres, og politiske myndigheter i mange land søker å vinne større kontroll med akademisk forskning og undervisning. Med den skremmende påminnelsen som vi alltid bør ha i bakhodet om at briljante og høyt utdannede ingeniører og forskere bidro substansielt til Adolf Hitlers omfattende, industrielle massemord, bør tanken om uavhengige, bredt sammensatte akademier av toppforskere og -formidlere innenfor sine vitenskapsgrener ha en definitiv appell. Dette er akademier som uten frykt for egen posisjon og anseelse kan si tydelig ifra når de mener forskningens frihet og kunnskapsproduksjon er truet eller samfunnets mest sentrale institusjoner undergraves. Der universiteter, høyskoler eller konkrete forskningsmiljøer i ekstreme situasjoner kan ha vanskeligere for å yte aktiv motstand, grunnet måten de ofte er knyttet til og finansiert av myndighetene på, kan vitenskapsakademiene utøve et enda tydeligere samfunnsansvar og si klarere ifra når samfunnets grunnleggende institusjoner er truet. Dette betyr overhodet ikke at akademiene skal være politiske meningsmaskiner som gjennom resolusjoner skal bejuble eller fordømme den politikk som føres. Men det betyr at selve den status vitenskapsakademiene og deres medlemmer har, skaper en forpliktelse til å være institusjoner som både opprettholder forskningens prestisje og uavhengighet og har en egenforståelse som en type institusjon med et særlig ansvar for å ivareta rettsstatens funksjonalitet. Dette skal de være ikke bare i egenskap av premissleverandører for forskningen og dens innflytelse på samfunnsutviklingen, men også som forsvarere av en åpen og fri
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=