46 NTVA Årbok 2021 – 2024 våge den påstand at akademienes prestisje ennå gjør at de skiller seg fra andre institusjoner for høyere utdannelse og forskning på en nyttig og positiv måte. En betydelig og vanskelig problemstilling for et samfunn i rask endring, med stadig flere interessenter som ønsker å komme foran i køen og skille seg ut i alt det tilsynelatende kaoset, er sikringen av reell akademisk uavhengighet. Med det tenker vi på viktigheten av at kommersielle eller snevre egeninteresser ikke skal styre forskningens kvalitet eller resultater. Som vi så ovenfor, utgjør dette en sentral del av vitenskapsakademienes selvbilde og hensikt. Målet er at forskningen skal være fri, og at ingen skal lide under å presentere funn som går mot andres funn, så lenge forskningen følger grunnleggende regler for forskningskvalitet, redelighet og etikk. Akademiene kan på sitt beste spille en rolle som forsvarere av forskningens uavhengighet og redelighet, med gode rom for debatt, ikke minst gitt sin egen status som uavhengige institusjoner uten bindinger til eller utilbørlige forpliktelser overfor andre institusjoner. Ordningen med institusjonelle medlemskap eller industribaserte rådgivningsgrupper innenfor vitenskapsakademiene kan riktignok sees på som en trussel mot slik uavhengighet og må derfor være underlagt spesiell årvåkenhet. Forhåpentlig kan ordningene med institusjonelle medlemmer og industrielle råd på sitt beste fungere som sikrere av uavhengighet på forskningssiden i de institusjonene som bidrar, nettopp fordi akademienes egen virksomhet er så sterkt tuftet på den akademiske uavhengigheten og den tilhørende forpliktelsen til redelig forskning. Denne forpliktelsen står også sentralt i arbeidet til All European Academies (ALLEA), som norske vitenskapsakademier er aktive deltakere i. Innflytelse og samfunnsansvar Vitenskapsakademiene har til hensikt å fremme forskningens kår og dens gode formidling. Det krever også innflytelse overfor de institusjonene som mest åpenbart styrer forskningsprioriteringer, nasjonalt og internasjonalt, fra Kunnskapsdepartementet og Norges Forskningsråd til EU og alle EUs programmer for forskning og utvikling. Det er krevende å måle nøyaktig hvilken innflytelse vitenskapsakademiene faktisk har, all den tid mye av innflytelsen også kan skyldes enkeltpersoners tyngde og den øvrige institusjonelle tilknytning det enkelte medlemmet har. Likevel vil vi håpe at de følgende linjene fra Stortingsmelding 18 fra 2013 («Lange linjer – kunnskap gir muligheter», s. 36) fremdeles beskriver vitenskapsakademienes stilling og rolle: «Vitenskapsakademiene er viktige premissleverandører i samfunnsdebatten om forskning og forskningspolitikk. De har et viktig
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=