NTVA Årbok 2021 – 2024 45 forskningsdirektorater med stor innflytelse på industripolitikk og industriforvaltning. Har vitenskapsakademiene utspilt sin rolle? Kritiske spørsmål kan og bør stilles ved vitenskapsakademienes rolle. Er de for snevre? Når de egentlig ut i samfunnsdebatten? Utgjør de noen forskjell når såpass få er med– og såpass få vet om dem? Og trengs de i dag, i en verden full av sosiale medier og digitale plattformer? Alle disse spørsmålene henger sammen med en sentral fare ved såpass små institusjoner, nemlig at de kan henfalle til en form for innadrettethet, der de mest fungerer som møtested for viktige, men relativt få mennesker. Kort sagt: Kan det være at vitenskapsakademiene var en viktig del av forskningens fremdrift og sikringen av dens kvalitet tidligere, men at de i en moderne verden har utspilt noe eller det meste av sin rolle? At vitenskapsakademiene kan gjøre mer for å skape oppmerksomhet rundt sine bidrag, ikke minst i den offentlige debatt, er det nok lite tvil om. Det er imidlertid ingen enkel oppgave i et samfunn med en overflod av informasjonsstrømmer og sterke krav til presentasjonskvalitet og endog underholdningsgrad. Til tross for – eller kanskje snarere nettopp på grunn av – disse utfordringene, vil vi påpeke noen åpenbare fordeler som akademiene har, også sett i forhold til universitetene og andre forskningsmiljøer. Disse bør gi noen pekepinner på hvordan og hvorfor vitenskapsakademiene vil være viktige også i årene fremover. Prestisje og uavhengighet For det første er det en prestisje knyttet til akademiene som gjør at de også kan generere mer forpliktelse fra sine medlemmer. «Prestisje» er i likhet med «elite» et ord som kan klinge dårlig i et egalitært samfunn og i en tid der skepsis til eliter er utbredt. Likevel trenger ikke dette handle om avsondrethet eller snobberi. Her tenker vi mer på de krav som stilles til fremragende forskning, krav som mange vil mene utfordres i vår tid av masseproduksjon og digitale hjelpemidler, herunder kunstig intelligens. Å ha institusjoner der strenge kvalitetskrav dyrkes til all den forskning man enten bidrar til eller deler, og der forventningene tydeliggjøres gjennom den prestisje og tyngde som ligger i å være medlem, kan ha en funksjon som peker i en helt annen retning enn akademisk avsondrethet eller snobberi. Har vitenskapsakademiene fortsatt en slik prestisje knyttet til seg? Og er den prestisje som tradisjonelt ligger i et slikt medlemskap, lenger relevant for unge mennesker? Dette er spørsmål akademiene hele tiden må spørre seg. Vi vil likevel
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=